DESIGN ♥
PastelCandy -

don't do that to me now.

16.10.2013, kl.14:17 × 3 Kommentarer

Hei.

Jeg er ganske langt nede for tiden, så om det er ting dere ikke forstår fra min side og er negativt om meg, så plis ikke kommenter, for jeg takler det ikke.

3 Kommentarer

jeg har mistet 100% kontroll på det

15.10.2013, kl.03:36 × 0 Kommentarer

Hei.

I det siste har jeg ikke skrevet så mye på bloggen, det kommer på grunn av at jeg har vært utrolig sliten, ikke vært humør til å blogge og når jeg har mulighet så tilbringer jeg tid sammen med kjæresten min.

Jeg er utrolig sliten nå og sliter egentlig med mitt, noe jeg egentlig ikke klarer å prate om. Ja depresjonen har tatt mye over i det siste og noen andre ting har tatt over meg som jeg slet med før også, eller jeg har alltid slitet med det, men jeg har hatt kokntroll på det, men nå lengre klarer jeg det ikke mer, jeg har mistet 100% kontroll på det, og jeg orker ikke å bry meg om det en gang. Jeg er ikke klar for å prate om det temaet her enda, men kanskje seinere?

Men uansett etter denne helgen som kommer skal jeg begynne å bo hos Kim igjen!!!! Hurraaa <3 Gleder meg super duper mye c: <3

http://distilleryimage3.ak.instagram.com/0f7d4bcc34c411e3b28822000a9f1468_8.jpg

Sånn føler jeg det akkurat nå"

0 Kommentarer

Tårene renner sakte nedover skinnet

07.10.2013, kl.06:05 × 0 Kommentarer

Hei.

Hvet det er ett sjokk at jeg er våken så tidlig, det er alt for mye å tenke på. Driter vel egentlig i når jeg våken og når jeg er ikke, ingenting betyr noe nå. Kan ikke bare alt ta slutt? Verdenen er ett dritt sted for et følsomt menneske. Jeg har bare lyst til å grine, men jeg er for sliten. Jeg gråt i natt, da lå jeg og holdt hardt i luen som jeg fikk fra han igår før han dro og luktet på den, det er beroligende å skjenne lukten hans, lukke øynene og late som han var der, det hjelper en liten stund, men så knekker man virkelig sammen innvending og tårene renner sakte nedover skinnende.

Alt gjør så vondt nå, jeg vil ikke ha det så vondt. Livet er urettferdig, sånn er det, deal with it! Nope det klarer jeg ikke... Skal snart hjem nå, må bare finne ut hvordan jeg får tak i pappa, jeg har jo ikke mobil.

0 Kommentarer

You is my only love, but now are you gone.

07.10.2013, kl.01:16 × 0 Kommentarer

Det er ikke mere oss, hva skal jeg si?

Jeg føler meg så alene og fortapt uten deg, du var alt, du er alt forsatt for meg. Hva skjer? Hva skal jeg gjøre? Jeg trenger deg, men jeg kan ikke forvente noe. Jeg elsker deg, jeg virkelig elsker deg. Tankene flyr, skulle ønske det forsatt var oss, hvorfor?, kommer du noen gang tilbake?, Tenker du på meg?. Jeg hvet ingenting, ingenting. Det eneste jeg hvet er at jeg vil ha deg og ingen andre, du er den ene for meg. Men det var kanskje ikke likegyldig? Var kanskje ikke det.

Hva kommer til å skje nå? Jeg mistet det vakreste og mes betydnings fulle i verden idag. Hvordan skal jeg takle dette? Jeg elsker deg jo, har aldri følt sånn for noen som helst. Jeg hvet virkelig ikke hva jeg skal gjøre mer, jeg er så trist og føler meg så ensom.

hade.

 

0 Kommentarer

Ødelagt, Redd og Nervøs.

06.10.2013, kl.14:29 × 0 Kommentarer

Nå sitter jeg her, helt ødelagt, sliten, redd og nervøs.

Igår holdt jeg på å miste en viktig person på grunn av meg, jeg var langt nede, og depresjonen tok overhånd på alt, jeg var overfølsom for hver lille minste ting og sa ting uten å tenke meg om. Jeg sa mange ting som kunne være utrolig sårende. Jeg ble forlatt og alene igår, jeg fortjente det.

Jeg mistet kontrollen, skadet meg, stakk av hjemmefra, sa jeg skulle ta selvmord, løp/gikk mens jeg kuttet meg nedover armene, det svei i beina for jeg hadde skadet meg der før jeg stakk av. Jeg heiv mobilen i veien og brydde meg ikke, løp videre, det var seint på kvelden nå og håpet ingen ville finne meg, jeg heiv jakka på ett jorde, blodet rant og rant og jeg skiftet mellom å løpe og gå. Jeg hadde kommet langt, men pappa fant meg langs veien til slutt.

Kom hjem gråt og gråt hele tiden, har aldri hatt det så vondt inni meg i hele mitt liv, jeg visste alt var min feil. Jeg visste ikke om det var for seint, det virket sånn. Jeg forsatte å gråte i evigheter og skreik, følte meg hjelpesløs og sjansjeløs, klarte ikke å roe meg, jeg måtte få snakket med den ene og ingen andre. Den ene kom hit, følte håp og litt glede, etter masse gråt og snakk, jeg gråt så masse at jeg mistet pusten og brakk meg, jeg følte meg elendig. Fikk klemmer som roet meg ned, til slutt endte alt bra. Mistet ingen, fikk en sjans til å vise, en sjanse jeg aldri vil kaste bort.

Nå sitter jeg her, er forsatt redd og nervøs. Jeg er redd for å ødelegge denne sjansen, viss jeg noen gang gjør det, aner jeg virkelig ikke hvor og hva jeg vil gjøre. Jeg håper jo på at alt kommer til å forsette bra fra nå.

Igår skadet meg nedover den ene leggen og nedover begge armene. Jeg har heller ingen mobil lengre, den ble påkjørt så den er kust..

 

0 Kommentarer

Jeg fortjener det.

05.10.2013, kl.17:43 × 0 Kommentarer

Selvkontroll hva faen er det? Jeg hvet ikke mer nesten, jeg klarer ikke dettte mer... Lysten er så høy og jeg er så langt nede, fortiden tar meg igjen. Jeg vil ikke, men jeg vil. Alt er dritt og jeg er alene nå, hvem bryr seg?? Ikke hvet jeg, jeg hater alle sammen og aller mest meg selv! asdfghjkl.

Jeg gjorde det igjen, ja, idag også. Ikke mye, men litt. Kankje jeg forsetter idag eller ikke? Hvet ikke, alt er bare dritt inni meg nå... det svir og gjør vondt, jeg fortjener det..

Neh, jeg hvet ikke, hvet ikke noe... nei hade, stopper her før jeg mister alt for mye kontroll her også.

 

0 Kommentarer

Unnskyld jeg har skuffet dere...

04.10.2013, kl.18:23 × 1 Kommentar

Idag og i natt har ikke akkurat vært så bra, jeg fikk ikke sove i natt i det hele tatt og tankene bare strømte på. Jeg ble mer og mer deprimert, så etterhvert sto jeg bare opp og satte meg ved pc'en, jeg sa ifra til kjæresten min og sa at alt gikk fint " for jeg trodde faktisk at jeg hadde kontroll over meg selv akkurat da ".

Men det viste seg til etterhvert at jeg hadde ikke så fult kontroll på meg selv, jeg satt der og hørte på musikk etter mitt humør, så det var ikke akkurat happy musikk. Etter hvert kom lysten mer og mer, jeg visste innerst inne at jeg burde vekke han, men det gjorde jeg ikke. Jeg skrudde fra hverandre en blyantspisser, og satte i gang å kutte meg, det begynte rolig og forsiktig, men endte med værre og værre... Til slutt innså jeg at jeg måtte vekke han, så jeg gjorde det.

Jeg skammet meg virkelig der jeg satt med full av blod på teppet og blod som randt nedover armen. Jeg unnskyldet meg så mange ganger for han at jeg ikke husker hvor mange en gang, men med en gang han så det kom han og støttet meg og snakket rolig med meg, jeg har aldri følt meg så trygg før etter ett sånn tilfelle før! Han er helt fantastisk, han fant fra hånkle med vann og tørket armen min og tokk bort sølet etter meg, han tokk med meg til apoteket og skaffet bandasje til meg, når vi kom hjem til han igjen så hjalp han meg med bandasjen.

Nå vi kom til pappa, tokk pappa å renset det ordentlig og tokk på ny bandasje. Pappa sa selv at jeg egentlig skulle sydd noen av dem, ivertfall den ene.

Lysten er der forsatt, så har sagt ifra til kjæresten min at jeg ikke vil være alene i helgen <3 Men jeg har klart noen månder nå uten selvskadingen, det er takke være Kim at jeg har klart det <3

Nå er jeg utrolig sliten og trett, noe kjæresten min også er.






1 Kommentar

asdfghjkl!!!!

04.10.2013, kl.08:45 × 1 Kommentar

Hei.

Nå sitter jeg her og føler meg trøtt og ødelagt, får ikke sove i det hele tatt. Lukker øynene mine og da strømmer tankene bare på for fullt, tankene kommer om fortiden om alt! Jeg skjenner jeg er utrolig følsom nå, har lyst til å grine, men går ikke, er for sliten og trøtt. Jeg skal liksom stå opp kl 12 idag, så skal jeg møte bestemor i byen idag kl 3, men hvet egentlig ikke om jeg har krefter nok til det..

Depresjonen tar over, så enkelt er det...Lysten kommer tilbake, mine arr gjør vondt og igjen påminner meg om alt, jeg skammer meg, men samtidig ikke. Er det galt at jeg syntes det er fasinerende og avslappende å se blodet mitt renne nedover og dryppe ned? At jeg på en måte er stolt over mine arr, for jeg syns dem er vakre? Samtidig skammer jeg meg og hater dem, virkelig hater dem... Jeg aner ikke, jeg passer ikke inn i denne verdenen.

I det siste har jeg vært utrolig redd for hva andre tenker om meg og mener om meg, jeg er virkelig redd. Alt folk sier går rett inn på meg og synker selvtilliten. Jeg ser folk ser rart på meg når jeg går i shorts og t-skjorte, jeg lurer virkelig på hva dem tenker om meg. Her om dagen fikk jeg spørsmål av en liten unge om " hva er det for noe? " og peker på armene mine, jeg fortet meg og gjemme armene inn i genseren og svarte fort " Ingenting ". Heldigvis kom kjæresten min inn med en spøk, " det er det som skjer når du leker med for mange katter på en gang ". Det ble sikkelig kleint.. Har fått spørsmål av venner og.

Når jeg er som dette føler jeg meg ensom uansett hva, jeg hvet ikke, alt er surr nå... jeg har så lyst til å gjøre det stemmene sier..



1 Kommentar

Hvorfor er vår generasjon så deprimert?

23.09.2013, kl.10:22 × 0 Kommentarer

Hei hei.

Jeg tenkte å ta opp ett ganske alvorlig tema, for jeg hvet godt at jeg ikke er den eneste som sliter. Det er så utrolig mange som sliter med dette, depresjon, suicidal, angst...

For det første vil jeg si at jeg selv har kommet meg veldig langt med tanke på hvordan jeg var for ett år siden, jeg var jo så langt nede, det er ikke ett år siden en gang. Jeg fikk mye help av kjæresten min og pappa, jeg klarte meg bedre uten psykologen. Jeg sliter forsatt veldig, men jeg har blitt bedre, men det kan hende at jeg kommer til å slite med noe av det for resten av livet, men jeg lærer å få kontroll på det bare.

Men uansett nå skal jeg ta opp dette temaet.

Det har vert veldig mye av dette om hvorfor vår generasjon er så deprimerte, jo det er av mange grunner. Idag er det hele tiden press på om hvordan vi skal se ut og hva om er perfekt, vi har alle ett press om å være tynne, store pupper, vakkert hår, fin rompe og osv.. Gutter har problemet med for mye press på muskler, være høy, være slank og osv.. Men kan vi noen gang klare å nå alle disse målene? Det er rent umulig og egentlig umenneskelig, man kan ikke forvente at vi skal se ut som barbie dukker eller de over redigerte personene i bladene og bildene på nettet?

Vi har samtidig ett stort press på skolen, vi må klare å følge med resten av de andre, samtidig på skolen begår den værste delen av mobbingen som foregår for det meste med blikk, sende meldinger på facebook, slenge spydige kommentarer når de går forbi, være alene for ingen vil ha deg med osv..

Vår generasjon er også mye mer på pc'en enn den forrige generasjonen. Vi kommer hjem fra skolen og rett til pc'en, vi er ikke lenger så mye ute som før, vi prater ikke ofte face to face. Det er også helt forferdelig mye nettmobbing, og mange av dem er anonyme, så man kan ikke finne ut hvem de er. Sånn som jeg ofte opplever på bloggen min noen gjør, at de skriver de styggeste og mest nedtrykkende sårende ting og de kan kommmentere flere ganger på samma innlegg for å late som de er de samma, det er bare å sjekke om IP adressene er de samma, så ser du lett at det er den samma personen eller ikke som kommenterer gang på gang.

Dessuten burde det snart gå opp for systemet at når det er så mange ungdommer somer deprimerte, har angst og vil fosøke på selvmord, at det ikke er dem det er noe galt med, men alt annet rundt oss! Jeg syns det er forferdelig å se og høre om alle de ungdommene som sliter, og mange av dem får ikke hjelp en gang, det er rett og slett for jævlig...

Hva mener du det kan komme av at det er så mange ungdommer som er deprimerte, har angst og prøver å ta selvmord?

Er du enig i dette innlegget?

0 Kommentarer

Do you really know me?

18.09.2013, kl.23:09 × 0 Kommentarer

Hver gang jeg setter meg ned med headsettet på og skrur musikken for fullt, da kommer alt over meg. Minnene tar over alt, ser livet i revy og alt bare går om igjen. Den triste tiden jeg har levd og kjempet meg igjennom, jeg har klart meg hittil. jeg har kjempet for å klare meg. Livet mitt har aldri vært en dans på roser, mere bare en dans på tornene...

Jeg har hatt det vanskeligere en de fleste tenåringer har hatt det, noe jeg ikke er stolt av, tvert imot, jeg skammer meg og hater fortiden mer enn noe annet. Det er så få som skjenner meg og så mange som missliker meg, bare fordi de har sett og hørt rykter og dermed tror dem, de velger å ikke komme bort til meg å spørre om sannheten. Det sårer meg...

Tenkte å ta opp i neste innlegg om fortiden min siden jeg gjorde det i min forrige blogg, men denne gangen skal jeg prøve å gjøre det ordentlig. Så dere som "hvet" masse om meg, les den og dere vil lese noe helt annet enn dere har hørt.

 

0 Kommentarer

Om meg


Navn: Pastel Candy
Alder: 17år, Bosted: Gullhaug

Jeg er ei jente som drømmer seg vekk fra virkeligheten, ei som ikke vil se den, fordi den er så vond og jeg er sårbar.

Kamera: Canon EOS 550D
Bilderedigering: Pixlr.com
hits