DESIGN ♥
PastelCandy -

Lykkelig

01.10.2013, kl.01:57 × 0 Kommentarer

Hei hei ♥

Idag har dey vært en rolig dag for meg ivertfall, jeg sov til langt ut på dagen siden jeg var lenge våken i natt som var. Ops, jeg ser nå at kl er 01:47. Sorry for sein blogging, men sånn er jeg bare, blogger når det passer for meg. Ellers har jeg slappet av sammen med kjæresten min idag og spilt en del på pc'en, vi kjøpte også en pizza på Jafs idag, omnomnom :3

Men hvet dere hva eller?? Gjett hvem som har bursdag til onsdagen, det er Kim! Meg og pappa har allerede planer klare og vi har kjøpt gave til han ;) så gleder meg masse, har allerede gjort han nyskjerrig på hva vi skal gjøre den dagen, men det får han pines med helt til onsdagen ^^,

Men kanskje jeg skal begynne å tenke på å gjøre meg klar til senga nå? Men uansett det er ikke så lett å sove når jeg har så mange tanker i hodet, alt fra negativt til positivt, men det er mest positivt. Er så lykkelig for at jeg har gutten min Kim <3

(Sorry for uklart bilde)

0 Kommentarer

Tv kos

29.09.2013, kl.01:06 × 0 Kommentarer

Hei hei.

Idag startet dagen min ganske dårlig, den startet med snufsing, hodepine, rennende øyne osv.. men fant ut iløpet av dagen at det bare var allergien. For hver gang vi forlot rommet eller kjøkkenet så ble jeg bedre igjen, men når jeg ko tilbake dit ble eg værre. Så da er det bare på tide å få tørket støv av soverommet mitt og kjøkkenet, så kommer vel det til å bli bedre.

Meg og Kim har bare tatt det rolig idag og slappet av, eneste at det har vært litt kjøring idag da. Nå sitter vi å ser på  tegneserier og Teddy koser på fanget mitt <3

Er ikke Teddy skjønn?? <3

 

 

0 Kommentarer

Hos psykologen ( ellers har dagen bare vært kos )

27.09.2013, kl.03:46 × 4 Kommentarer

Hei hei.

Idag tidlig var jeg og pappa avgårde innom psykologen min for å prate om de vanlige tingene. Jeg er der hver 14 dag og noen ganger lengre mellom hver gang, men jeg har selv bedt om at det skal være så lange mellomrom. Det kommer på grunn av at jeg blir så utrolig sliten av å dra dit, det tar utrolig på energien å prate om fortiden min, for det er så mye vondt som er så vanskelig å prate om.

I det siste har jeg klart å kontrollere tankene og meg selv mye mer, noe jeg selv er ganske stolt av. Men jeg blir fort sliten av ingenting, men det kommer jo på grunn av angsten min og PTSD. Men det hjelper masse når jeg har Kim og pappa som alltid er der for meg når jeg trenger dem.

Etter jeg hadde vært hos psykologen var jeg ganske så sliten og ødelagt, ble jo sittende der ganske lenge idag for å prate og jeg skjente jo at jeg ble litt sånn små irritert innvendig av alle de teite spørsmålene, så ja var deilig å komme seg ut derifra og vite at det er 3 uker til neste gang.

Så dro meg og pappa avgårde for å handle litt matvarer, så slapp pappa meg av hjemme hos Kim. Da kom jeg hjem til to glade hunder, Shadow var ganske så klar for å komme seg ut en tur også. Etter en liten stund kom Kim hjem og da klarte jeg endelig å slappe av helt invendig. Kim gjør at jeg føler meg så trygg og får meg til å være helt rolig. Så hittil idag har vi bare koset oss, sett på tv og spilt på pc'en.

Kim var også så hyggelig og flink idag at han lagde fløtegratinerte poteter!

Hva har dere gjort idag ( eller skal jeg si igår? )

Ps, jeg er litt natt ugle c:

4 Kommentarer

Dagens outfit "MEOW"

26.09.2013, kl.21:51 × 10 Kommentarer

http://distilleryimage1.ak.instagram.com/bd06805226e011e3a73822000aaa08a0_7.jpg
Hva syntes dere om dagens outfit?

10 Kommentarer

Hvorfor er vår generasjon så deprimert?

23.09.2013, kl.10:22 × 0 Kommentarer

Hei hei.

Jeg tenkte å ta opp ett ganske alvorlig tema, for jeg hvet godt at jeg ikke er den eneste som sliter. Det er så utrolig mange som sliter med dette, depresjon, suicidal, angst...

For det første vil jeg si at jeg selv har kommet meg veldig langt med tanke på hvordan jeg var for ett år siden, jeg var jo så langt nede, det er ikke ett år siden en gang. Jeg fikk mye help av kjæresten min og pappa, jeg klarte meg bedre uten psykologen. Jeg sliter forsatt veldig, men jeg har blitt bedre, men det kan hende at jeg kommer til å slite med noe av det for resten av livet, men jeg lærer å få kontroll på det bare.

Men uansett nå skal jeg ta opp dette temaet.

Det har vert veldig mye av dette om hvorfor vår generasjon er så deprimerte, jo det er av mange grunner. Idag er det hele tiden press på om hvordan vi skal se ut og hva om er perfekt, vi har alle ett press om å være tynne, store pupper, vakkert hår, fin rompe og osv.. Gutter har problemet med for mye press på muskler, være høy, være slank og osv.. Men kan vi noen gang klare å nå alle disse målene? Det er rent umulig og egentlig umenneskelig, man kan ikke forvente at vi skal se ut som barbie dukker eller de over redigerte personene i bladene og bildene på nettet?

Vi har samtidig ett stort press på skolen, vi må klare å følge med resten av de andre, samtidig på skolen begår den værste delen av mobbingen som foregår for det meste med blikk, sende meldinger på facebook, slenge spydige kommentarer når de går forbi, være alene for ingen vil ha deg med osv..

Vår generasjon er også mye mer på pc'en enn den forrige generasjonen. Vi kommer hjem fra skolen og rett til pc'en, vi er ikke lenger så mye ute som før, vi prater ikke ofte face to face. Det er også helt forferdelig mye nettmobbing, og mange av dem er anonyme, så man kan ikke finne ut hvem de er. Sånn som jeg ofte opplever på bloggen min noen gjør, at de skriver de styggeste og mest nedtrykkende sårende ting og de kan kommmentere flere ganger på samma innlegg for å late som de er de samma, det er bare å sjekke om IP adressene er de samma, så ser du lett at det er den samma personen eller ikke som kommenterer gang på gang.

Dessuten burde det snart gå opp for systemet at når det er så mange ungdommer somer deprimerte, har angst og vil fosøke på selvmord, at det ikke er dem det er noe galt med, men alt annet rundt oss! Jeg syns det er forferdelig å se og høre om alle de ungdommene som sliter, og mange av dem får ikke hjelp en gang, det er rett og slett for jævlig...

Hva mener du det kan komme av at det er så mange ungdommer som er deprimerte, har angst og prøver å ta selvmord?

Er du enig i dette innlegget?

0 Kommentarer

Teddy bader ( bilder )

22.09.2013, kl.19:14 × 1 Kommentar

Hei hei :)

Idag har vi tatt det ganske rolig og bare slappet av, seinere på dagen tokk vi en tur på stranda med hundene og jeg skal si at Teddy stor koste seg som vanlig <3

Her har vi bilder fra turen til stranda.

Hva syntes dere om bildene?

Elsker hunden din vann?

1 Kommentar

Inspo

20.09.2013, kl.23:35 × 1 Kommentar

1 Kommentar

Miss you

20.09.2013, kl.22:14 × 0 Kommentarer

Hei hei ^^,

Idag har meg, Kim og bestemor vært på besøk til graven til mamma. Bestemor fikset noen nye blomster og pyntet opp med en nydelig pyntegjenstand som var en liten pus, for alle hvet jo hvor glad mamma var i katter. Det er rart å stå der foran graven til mamma, tankene kommer og strømmer inn. Tanken på at hun ikke er her mer og aldri igjen vil komme tilbake, jeg savner henne så sårt.

Merkelig hvordan tiden har gått siden hun var her og hvor forandret alt har blitt, det er ingen ting som er det samma lengre. Det har jo skjedd en del positive forandringer også siden mamma ble borte fks, jeg har fått meg to hunder til ( Teddy og Shadow ), har fått meg verdens beste kjæreste ( Kim ) som støtter meg igjennom alt og er der for meg uansett hva, meg og pappa har fått et mye mer nærmere fohold til hverandre ( prater mer sammen en før, gjør mer ting sammen. Det er jo også flere positive ting som har skjedd..

Men det er masse negative ting og, depresjonen min ble værre en før, julen kommer aldri til å bli den samma ( Mamma var vel verdens mest elskede jule elsker, det var nisser overalt! ), mamma var den eneste som forstod meg siden hun hadde opplevd mye av det samma ( meg og henne var veldig like ), ting har blitt mye mere stille, angsten har blitt mye større osv..

Men jeg kommer aldri til å glemme henne, hun betyr alt for meg, uansett om hun har gjort en del dumme ting, men hun er et menneske, hva kan du forvente for vi gjør alle gør feil.

0 Kommentarer

Om mitt liv/fortid

19.09.2013, kl.04:02 × 11 Kommentarer

Hei, her er min fortid, plis ha respekt og ikke sleng inn stygge kommentarer. Dette her blir utrolig vanskelig for meg, jeg skjenner allerede smerten inni meg ved å tenke tilbake...

Jeg kommer nok til å hente det meste fra den forrige bloggen min, for det er veldig hardt for meg å gå så dypt ned i fortiden min igjen.

Mitt liv har alltid vært vanskelig, min mor var alkoholiker ( hun var verdens beste mamma når hun var edru ), mobbing på skolen, nettmobbing, lærer som mobbet, vanskelig hjemme, selvskading, depresjon, prøvd på selvmord, PTSD, seksuelt missbrukt, truet..

Jeg vokste opp med en mor som var alkoholiker, men hun var verdens beste mor for en datter når hun var edru, men det var bare at når hun ble full så ble hun en helt annen person på en måte, hun var ikke i nærheten å være den snille gode trygge mamma'en min som hun var som edru. Når hun var full så tenkte hun ikke over hva hun sa til noen, hun var veldig spydig og frekk mot meg. Vi kranglet hele tiden når hun var full og hun snakket alltid om at det hadde vært best om hun var død, for hun mente vi fikk det bedre uten henne. Stadig sa hun at "jeg kommer til å dø snart uansett", jeg svarte alltid nei, det gjør du ikke! Hun kunne også finne på å ta bil nøklene for å prøve å kjøre ut i grøfta, hun brukte også fyrstikker som røyk.. Så jeg måtte alltid passe på henne, for pappa sov for det meste om dagen og jobbet om natten. Desverre visste ikke pappa at hun var sånn mot meg når hun var alene med meg, siden jeg aldri fortalte noe.

Det er en episode som gikk veldig hardt inn på meg som gjør veldig vondt for meg å tenke på, det var en dag pappa og mamma kom for å hente meg etter jeg hadde overnattet hos en av store søsknene mine. Jeg kom inn i bilen og la fort merke til at mamma hadde drukket igjen, jeg skjente jeg ble skuffet og egentlig ikke ville hjem. Men sa ikke noe annet enn at jeg spurte irritert til mamma " Har du drekket igjen nå eller? " Hun sa jo selfølgelig nei..  noe som ikke akkurat var noe nytt. Hun begynnte å spørre masse dumme spørsmål som " dere har vel bare snakket stygt om mamma " og masse sånt .. jeg ble bare mere irritert og såret, jeg svarte " nei, selfølgelig ikke. Vi har faktisk bare snakket positivt om deg ". Hun begynte igjen å snakke om at det vi hadde hatt det best om hun var død, mens pappa kjørte, men plutselig skjedde det som satte seg hardt inn på meg. Mens pappa kjørte bilen, så åpnet mamma bildøren og skulle til å hoppe ut, men pappa fikk akkurat tak i henne og dro hun inn, han stoppet bilen. Jeg stivnet helt til og tårene begynte å trille nedover skinne mine, jeg klarte ikke å se mer på mamma den kjøreturen.

Når jeg gikk i andre klasse ble jeg seksuelt missbrukt av en venn av meg. Jeg hadde blitt med han hjem, jeg hadde vært hos han mange ganger før, men denne gangen når jeg kom inn på rommet hans låste han døren og ba meg om å kle av meg. Jeg nektet og sa jeg ville hjem, men han presset meg.. så det endte med ja.. men heldigvis for siden vi begge var små så skjønte han ikke helt hvordan det skulle gjøres så han fikk den ikke inn i meg. Men uansett dette satt seg ganske hardt inni meg. For jeg måtte forsatt kle av meg helt og han lå jo oppå meg... jeg husker ett par dager seinere kom jeg gråtende til mamma og pappa og fortalte alt som skjedde, det eneste jeg sa anderledes var at jeg sa til dem at jeg hadde på trusa, men det hadde jeg jo ikke, men turte ikke å si det. Han fikk dermed etter det aldri lov til å komme til meg mer.

Mobbingen på skolen begynnte allerede i første klasse, derfra ble det bare værre og værre med årene.

 

I 6-7 klasse begynte den aller værte mobbingen. Jeg ble truet om jeg ble sett i sentrum igjen så skulle jeg få bank, folk lagde stygge rykter om meg sånn at jeg ble problem barnet blandt foreldrene, stadig sendte folk en gjeng etter meg for å banke meg, hadde dårlige venner, folk misbrukte meg, ble mobbet av læreren min og mer er det..

I 6klasse fikk vi en ny lærer som virket helt grei, men han viste en helt annen side av seg når jeg begynte i 7.klasse. Jeg stolte virkelig på han og fortalte til og med angående at mamma var alkoholiker. Men etter hvert syntes jeg han ble skummel siden han begynte å gi meg komplimanger, blunket til meg og pratet med meg hele tiden. Jeg hvet ikke helt men det var noe som ikke stemte, så jeg sa ifra til mamma og pappa og de pratet til han. Etter det hatet han meg, jeg ble kastet ut av timen og fikk 2-3 klasse bøker for han mente jeg ikke var god nok, selv om jeg var på samma nivå som de andre. Han ga meg også en bok som jeg måtte skrive om alt jeg spiste hver dag, siden han fant ut om spise forstyrrelsene mine, Jeg spiste jo så lite at jeg sleit med å stå oppreist og jeg veide bare 36kg. Han anmeldte meg også til barnevernet.

Så når vi var på leirskole med klassen så kuttet jeg meg '' noe jeg begynnte med i 6.klasse " det var ingen som brydde seg, for jeg var jo taperen, det var da spiseforstyrrelsene begynte for alvor mer og mer. Det var jo en gang når vi var på båtur og det var iskaldt og på vei tilbake gråt jeg fordi jeg var så kald at fingrene mine begynte å bli blåe, men når vi kom fram så tok læreren min tak i meg og skjelte meg ut og sa jeg måtte kjerpe meg. Han tokk meg meg inn der jentene holder til og ba meg om å kle av meg foran han, jeg nektet og skreik til han, han ba jentene om å begynne å kle av meg, men da klikket det for meg så jeg skreik til dem alle sammen, han gikk og jentene holdt seg unna. Iløpet av en av de neste dagene fersket han meg i å kutte meg selv, han grep tak i meg og tok med meg til jente hytten igjen, han ba alle jentene om å komme seg ut, når de hadde gjort det tok han tak i begge armene og satte meg ned i senge kanten, jeg skjente jeg var livredd. Han skjeftet på meg og sa at mamma og pappa ikke brydde seg om meg og at han skulle å andmeldt meg til barnevernet for lenge siden og sa at mamma og pappa ikke ville ha noe med meg og gjøre og sånn..

Heldigvis endte det jo til slutt med at barnevernet skjønte at vi ikke løy, så endte det med at han læreren ikke fikk lov til å være i nærheten av meg en gang.

Når jeg begynte på undomskolen trodde jeg alt skulle bli bra og det var det helt i begynnelsen, helt til jeg ble sammen med en idiot som misbrukte meg, jeg var sammen med han i nesten 1år. Han var ikke rektig i hodet for å si det sånn syns nå jeg da.. Han seksuelt misbrukte meg hele tiden, presset meg til ting jeg ikke ville, men heldigvis var jeg sterk nok til å si nei til sex, noe han selvfølgelig ble veldig sur for men jeg klarte å være sterk nok til å si nei til det ivertfall. Men det var så mye annet han klarte å presse meg til... Han visste meg ofte porno bilder av andre jenter og snakket om hvor deilige de var og trykket meg lengre ned. Han sa alltid at "det er ingen andre gutter som ville vært sammen med deg" og han flørtet med andre jenter. Han sa til og med en gang at viss en hadde tenkt å skyte meg i nærheten av bilen hans så ville han heller reddet bilen en meg for den var mye viktigere.

Men heldigvis møtte jeg en gutt i 8.klasse mens jeg var sammen med den andre idioten. Han hjalp meg vekk fra han dritten og klarte å få meg til å spise igjen og han fikk meg til å få mer selvtillit. Jeg ble sammen med han 27/4-2010.

Men jeg ble forsatt mobbet i hele ungdom skolen, alt ble mye værre faktisk.. rykter, alene, gjenger som kom for å banke meg og sånn.. Mamma fikk en periode der hun drakk mye mer, så jeg knakk ofte sammen på skolen .. da ble jeg mobbet for å være sutre unge.. en dag taklet jeg det bare ikke mer og alt datt ut av meg en dag når hun ene læreren spurte meg hva som var i veien. Vi tokk etter hvert kontakt med barnevernet og mamma klarte faktisk og slutte å drikke etter hvert, men så skjedde det at mamma fikk kreft.

I begynnelsen gikk mamma bare med ett stort plaster på ryggen, hun ville ikke si hva det var for noe. Men jeg skjønte siden da at det var noe galt. Etter hvert fikk vi vi vite at hun hadde fått kreft etter dette gikk alt så veldig fort... jeg gikk i 10.klasse. Mamma gikk igjennom masse tester og det tokk lang tid før hun fikk noe som helst svar. Men etter hvert så begynte de med strålebehandling. Med tiden som gikk ble mamma dårligere og dårligere. Hun hadde kreft overalt. hodet, magen, armer, bein og ja overalt. Vi fikk vite etterhvert at mamma ikke hadde lenge igjen, noe jeg ikke hadde lyst til å tro på selv om jeg var forberedt på å få dette svaret. Mamma bestemte seg å være hjemme den siste tiden. Hun var i mye smerter hele tiden og fikk masse morfin for å lindre det. Mamma ble svakere og svakere, etter hvert kunne hun ikke gå lengre, hun måtte sitte i rullestol, men etter hvert kunne hun ikke det heller...

Jeg husker godt den dagen hun gikk bort. 7.mars 2012. Jeg var på vei til skolen, noe jeg ikke egentlig ikke var klar for, men jeg taklet ikke så mye da.. det skjedde så mye på den dagen.. jeg er ikke klar enda for å snakke om det her. Men jeg husker når jeg så henne ligge der i sengen, hun så nesten lykkelig ut noe som var lenge siden jeg hadde sett henne være. Hun lå der i sengen akkurat som om hun sov helt uten smerter mere. Jeg klarte ikke å gråte en gang, alt bare stoppet opp for meg.. Jeg ringte etter hvert kjæresten min, han ville ikke tro meg med en gang, men da det gikk opp for han så kom han så fort han kunne. Hele familien var samlet..

Flere uker var jeg helt borte på en måte, jeg følte meg tom og livløs. Depresjonen min ble mye verre etter dette, for jeg har alltid slitet med depresjon og angst, men det var mamma som alltid hjalp meg og jeg snakket med om det var noe. Alt ble mye værre etter som tiden gikk.. Jeg husker nesten ingenting av skolen etter det, det er på en måte et stort tomt mellomrom der..

Nå sitter jeg her.. sliter ennå med angst, depresjon, selvskading, seperasjons angst, PTSD... det er så mye som har skjedd, alt for mye. Grunnen til at jeg ser det negative i alt nesten og er mye redd er på grunn av mamma, det er sånn jeg ble lært å være og jeg prøver det beste jeg kan for å lære meg å tenke på en ny måte.. det er hardt, men jeg prøver det beste jeg kan, hva mer kan jeg gjøre?

yeah.. this is me&#8230; my body.. my scars..

Her er en gif av meg, full av arr og kutt... nå har jeg mange fler.

Etter jeg var ferdig med 10.klasse begynnte sommer ferien, den husker jeg ikke noe av akkurat nå, men jeg husker jeg når jeg begynte i 1.vgs i sande, jeg gikk i design og håndtverk linja. Det gikk ikke så bra egentlig, jeg gikk der bare i noen få månder, så sluttet jeg. Jeg var redd for alle menneskene og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg lengre, angsten hadde blitt større en noen gang. Jeg skulket timer fordi jeg var redd for å gå inn i klasse rommet, taklet ikke tanken av å gå inn i ett rom med masse mennesker. Det var rett og slett vondt, jeg var avhengig av kjæresten min. Han gikk på samma vgs, men han gikk i 2.klasse i en annen linje, så møtte han bare i noen i friminuttene.

Jeg fikk noen venner, men det var ikke nok, jeg klarte ikke å stole på dem og ville ikke l dem komme nær meg, for jeg var redd for å bli sviktet igjen. Jeg ble mer og mer ensom og redd inni meg og skulket oftere og oftere, tenkte ofte på mamma og savnet henne. En dag i ett friminutt begynnte jeg å skade meg selv igjen, da var det lenge siden sist jeg hadde gjort det, sist jeg hadde gjort det var i 7. klasse og da hadde jeg sluttet med det siden jeg hadde lovt mamma aldri å gjøre det igjen, hun fant det ut da jeg fortalte henne om det. Men det var vel det at nå var hun borte og depresjonen hadde blitt for sterk for å holde det igjen.

Men det begynnte i det små, jeg kuttet meg ikke noe særlig dypt eller ille enda, var bare nok til at jeg blødde.

Jeg bodde heller ikke hjemme mer, jeg bodde hos kjæresten min. Jeg begynte vel å bo hos han etter jeg begynte på vgs og forsatte å bo der etter jeg sluttet på vgs. Men etter hvert ble følelsene mine borte for han, men han mente det bare føltes sånn og at det kom på grunn av depresjonen min, jeg tenkte at det er sikkert bare derfor. Men vi kranglet oftere og oftere, vi kranglet jo ganske ofte fra før av i forholdet. Depresjonen min og angsten min tokk av mer og mer, jeg fikk anfall ofte. Jeg låste meg ofte inne på do og kuttet meg dypt, blodet rant mer og mer, det var dammer med blod på gulvet. Jeg gråt og følte meg ikke velkommen.

Jeg var redd for foreldrene hans, det hadde jeg alltid vært. For jeg visste om at de ikke likte meg, det har dem aldri gjort. De hadde til og med bedt han om å slå opp med meg en gang, bare fordi mamma'n min var alkoholiker og på grunn av ryktene. Ja det er en hel masse mer, men det er ikke vits å dra opp alt... etter hvert som angsten ble værre turte jeg ikke å gå opp der foreldrene hans var, jeg bodde for det meste bare inne på soverommet hans og badet. Jeg stakk opp på kjøkkenet om natten. Det var jo noen ganger moren hans hjalp meg og støttet meg, men det viste seg for det meste å bare være falskt, at hun latet som, for hun snakket stygt om meg bak ryggen min og til kjæresten min. Jeg følte meg ikke velkommen, og hun hadde jo også sagt at viss jeg ikke sluttet med å kutte meg så kunne jeg ikke bo der mer, men jeg sa at "det kan jeg ikke love". Hun visste at viss jeg ikke kunne være der hadde jeg ikke noe sted å være. Pappa jobbet jo om natten og sov om dagen, og jeg kunne ikke være alene.

Etter hvert så begynte jeg å bo hos broren min en periode, det var kjempe koslig og de tokk vare på meg. Men jeg skammet meg over armene og beina mine som var full av dype kutt, mange av dem skulle egentlig blitt sydd, men pappa og jeg turte ikke å dra til legevakten på grunn av at vi var redde for at barnevernet skulle komme inn i bildet. Men grunnen til at jeg sluttet å bo hos broren min var fordi jeg savnet kjæresten min, jeg taklet ikke å være uten han. Det kom på grunn av seperasjons angsten min. Jeg hadde veldig av og på følelser for han forsatt, men jeg var avhengig av han på grunn av separasjons angsten min. Han visste om det siden jeg hadde snakket om det til han, men han mente forsatt at jeg elsket han.

Jeg begynte å bo hos han igjen, ting ble litt bedre i en liten stund. Men jeg følte meg forsatt uvelkommen der. En dag kom moren hans inn å begynte å prate til meg, hun begynte å si til meg at, du hvet at selvskading gjør deg ikke kulere, du hvet det?, hun forsatte å snakke med meg og si det mens jeg satt der. Men når hun hadde gått så fikk jeg anfall igjen, jeg knuste ting på rommet til kjæresten min og skreik at jeg bare ville dø, jeg prøvde å få tak i piller å stappe dem i meg, jeg skadet meg, dunket huet i veggen osv... kjæresten min prøvde å holde meg igjen jeg sparket han og beit han, moren hans kom ned, hun begynte å kjefte på meg og sa at jeg ikke ville dø og at jeg ikke hadde turt uansett og sånn...

Så kjæresten min hadde ofte blåmerker og noen få ganger bite merker... jeg mente det selføgelig ikke, men når jeg får anfall blir jeg helt en annen og husker nesten ikke noe etterpå...

Det var jo grunner til at jeg hadde mistet følelsene mine for kjæresten min, det var fordi han hadde blitt en annen person, han var ikke sånn han var en gang. Han var vanskelig å få kontakt med, han spilte for det meste av tiden, selv om jeg sa ifra at jeg var deppa og trengte å snakke så ignorerte han meg. Han viste ikke at han var glad i meg på samma måte som føre og osv.. han sa at han elsket meg og sånn, å jeg sier ikke at han ikke gjorde det mer, men jeg hadde bare ikke mer følelser for han og ting hadde blitt anderledes. En av grunnene til at vi holdt sammen var også fordi vi hadde lovet mamma like før hun gikk bort at vi skulle holde sammen, og da fikk jeg dårlig samvittighet om jeg gjorde noe.

Det var ofte at når han hadde sovnet at jeg gikk å laste meg inne på do og kuttet meg igjen dypt og endte med hele kroppen full av sår. Han oppdaget det som regel når jeg la meg i sengen med han, for da plutselig kommenterte han " hvorfor ble jeg våt på beinet? " Da sa jeg jo at " jeg blør", han "har du kuttet deg nå igjen nå?" og da skammet jeg meg og sa ja..

Etter hvert prøvde jeg å gjøre det slutt, jeg prøvde å gjøre det flere ganger, men det gikk ikke. Han gråt og knakk sammen og skreik til meg, jeg taklet det ikke og ble sammen med han veldig fort igjen. Han snakket om at han ville bare dø viss han ikke kunne ha meg og sånn.. den ene gangen kuttet han seg for at jeg skulle holde meg sammen med han. Jeg husker ikke rekkefølgene helt her, for alt blir så rotete inni hodet mitt.

12.03.2013- når kjæresten min hadde lagt seg så sneik jeg meg opp, stappet i meg 9stk Sobril 15mg, jeg håpet på å dø, det var rett og slett ett selvmord forsøk. Jeg så inn i kjøleskapet dems og så noe med alkohol i, og som dere hvet så viss man blander anti depresive piller og alkohol så er det stor sjans for å dø, men jeg turte ikke å ta dem. Jeg var redd for at viss jeg ikke døde så kom jeg til å få kjeft, så jeg gikk ned og la meg sammen med kjæresten min igjen. Som jeg husker ringte han pappa når han fikk vite det, noe som ikke gjorde det noe bedre siden jeg skulle møte pappa seinere på dagen, kl var jo midt på natta eller tidlig på morgenen husker ikke helt... Selv om pappa aldri ble sur på meg og bare støttet meg, så visste jeg jo at jeg skuffet og såret han...

Jeg og pappa skulle dra til psykologen denne dagen, men jeg hadde forsovet meg, så det ble ikke noe av. Jeg trengte egentlig å dra til psykologen min den dagen. Pappa og jeg var innon jafs og kjøpte en sjokolade milshake hver. så dro vi for å kjøpe is og brus, etter det dro vi hjem. Når vi kom hjem så spiste vi og etter det så vi på tegnegilmer.

Men så skulle pappa legge seg for å sove en stund og da gikk jeg på rommet mitt, jeg hadde tenkt til å sove men det endte opp med at de dumme tankene kom igjen og da var løpet kjørt.. jeg begynte å miste kontrollen, leitet etter skarpe ting overalt, men fant ikke noe, men til slutt fant jeg noen blyantspissere som jeg skrudde fra hverandre. det funket kjempe bra. Jeg tok den skarpe siden og dro den hardt og fort over, jeg kjente ingen smerte men bare glede og lykke, jeg begynte å le for meg selv. Jeg forsatte mer og mer på begge armene, begge beina og låret. det føltes bare så deilig, blodet bare rant og rant nedover, jeg selv var dekket av blod og jeg bare smilte.

Etter hvert fikk jeg meldinger på facebooken min på grunn av den ene statusen min, så la jeg merke til at en personen sa at jeg kanskje burde vekke pappa og det gjorde jeg til slutt, selv om jeg hadde lyst til å kutte meg mer... jeg så pappa ble skuffet og jeg så ett blikk i øynene hans som jeg aldri hadde sett før. Jeg sa med en gang til ''pappa du må ikke tro at du er en dårlig far '' pappa svarte '' å? jeg føler meg som en '' Jeg svarte '' nei du er ikke en dårlig pappa, du er verdens beste pappa, det er bare jeg som er dum ''

Etter hvert ble vi enige om at jeg skulle til legevakten, men det eneste var at pappa kunne ikke kjøre meg på grunn av at han måtte på jobb og kunne ikke fikse noen vikarer. Men så kom jeg på at jeg kunne ringen moren til kjæresten min og hun sa det var greit. Etter hvert ble jeg hentet.

Når vi kom fram til legevakten så måtte jeg inn på et rom, jeg sa nei til at noen skulle bli med inn. Det første jeg ble bedt om når jeg hadde kommet inn var å ta av buksa og jeg er jo skjenert. Så jeg fikk ett sånt hånkle jeg kunne ha. Damen gikk ut til jeg hadde fått av meg buksene og dekket til med hånklet. Når jeg sa jeg var klar så kom hun inn igjen og begynte da med å rense alle sårene. Ikke lenge etterpå måtte jeg bytte rom, siden en mann som hadde stikket innom for å se på sårene hadde sagt at jeg måtte sy noen av kuttene. Jeg holdt hånklet runt meg mens jeg var på vei til det andre rommet, Når jeg hadde kommet inn så ble jeg bedt om å legge meg på en sånn stol...

Mannen begyte å rense sårene skikkelig igjen, så tokk han en sprøyte med sånn bedøvelse ting og stakk inn i de sårene som måtte sy's.. det var ganske vondt. men det jeg kjente ingen ting når han begynte å sy.

Jeg måtte sy 35 sting...

En dag så skulle kjæresten min dra avgårde, jeg sa at alt gikk bra med meg og at jeg skulle klare meg. Så jeg satte meg på pc'en for å få tiden til å gå. Jeg husker ikke helt klart fra den dagen og jeg kan ikke nevne noen personer og heller ikke alt som skjedde, for det er privat. Så var det en samtale jeg hadde med noen på nettet, så var det noe i den samtalen som gikk inn på meg, for jeg var ganske deppa fra før av. Så det var den samtalen som fikk følelsene mine til å tippe over. Jeg kuttet meg opp i ansiktet, halsen, brøstet, armene og beina. Jeg stappet i meg masse piller "zoloft og Sobril" jeg tokk rett og slett en overdose, jeg nevner ikke mg eller hvor mange for jeg vil ikke at andre som sliter skal få ideer. Jeg klippet håret mitt kort i fortvilelse, uten noen spesiell grunn og jeg så rett og slett ikke ut. Jeg hvet jeg hadde planer den dagen å klippe håret, men ikke så kort, ivertfall ikke som jeg husker.

Men uansett etter alt dette så kom Kim inn, jeg hadde fått vite av en kjæresten min at han var på vei, siden den han hadde ringt Kim og sagt hva som hadde skjedd, så jeg roet meg ned og tokk til slutt imot samtalen til pappa, mens jeg pratet med pappa kom Kim inn. Han pratet rolig med meg og fikk meg helt rolig. Han kjørte meg hjem og var våken sammen med meg hele den natten og pratet med meg sånn at jeg ikke skulle komme i koma.

Grunnen til at jeg måtte dra hjem var fordi jeg ble rett og slett kastet ut av foreldrene til kjæresten min, så jeg hadde ikke jeg noe sted å gjøre av meg, men det dreit jo dem i, for det var ikke dems problem. Så etter det fikk jeg aldri lov til å komme hjem til kjæresten min igjen, ikke på besøk en gang...

Så fremover da  kom kjæresten min på besøk hos meg og overnattet iblandt.

Det gikk ikke så lange tiden før jeg gjorde det slutt med kjæresten min for 3 gangen, denne gangen for alvor, jeg hadde fått nok. Pappa hadde jo til og med snakket med han om det med at han måtte kjerpe seg med pc'greiene og det jeg nevnte tidligere i dette innlegget. Men han hadde ikke blitt noe bedre. Jeg hadde jo heller ikke noen følelser for han uansett. Det endte med at han stakk av og etter hvert så måtte meg og pappa lete etter han, vi fant han og jeg prøvde å snakke med han at det var det beste... han snakket som vanlig.. Jeg hadde overnatting av Kim og en annen den natten og... Det endte med at de alle dro neste morgenen. Det gjorde vondt for meg, spesielt siden jeg hadde sterke følelser for Kim, jeg var redd for at han var på eksen min sin side...

Mens de pakket, så stakk jeg ut med hundene, jeg hadde tenkt til å ta selvmord. På grunn av at jeg hadde dårlig samvittighet for eksen min og jeg var forelsket i Kim og trodde ikke han ville ha meg. Jeg gikk langs veien, når de kjørte forbi meg stoppet dem, og eksen min kom ut av bilen og pratet til meg, husker ikke hva han sa, men det var vel noe om at han var redd for at jeg skulle ta selvmord siden jeg gikk langs veien og om litt andre ting, jeg sa at jeg ikke skulle gjøre noe og at jeg bare skulle besøke graven til mamma. Så de kjørte videre. Jeg hadde ikke tenkt til å besøke mamma's grav da, men jeg turte ikke å utføre selvmordet da, pappa kom løpende etter meg og pratet med meg, det var sprut regn så vi var gjennom våte. Jeg fortalte pappa om det om Kim ogg det at han ogs dro. Han hadde jo overnattet hos meg utrolig lenge nå for han hadde passet på meg, han var jo også bestevennen min.

Pappa visste fra før av at jeg var forelsket i Kim, så han sa jo at jeg burde ringe han. Så jeg gjorde det, men han tokk ikke tlf, men han ringte opp igjen seinere. Så spurte jeg om jeg kunne komme til han og overnatte, og han sa ja! Jeg kom bort til han.. Vi pratet sammen og hadde det hyggelig og samme dagen spurte jeg på han på kvelden, og han svarte ja <3 Så meg og Kim ble sammen den 14/4-2013 <3

Jeg hvet at mange av dere syns sikkert at det er teit at jeg ble sammen med kim dagen etter jeg gjorde det slutt med han andre... Men det er det faktisk ikke. Jeg ble faktisk forelsket i Kim når jeg gikk i 8.klasse, vi hang masse på klubben da og vi var bestevenner. Jeg møtte han før jeg traff eksen min. Men det var det at jeg trodde aldri han ville ha ei jente som meg, siden jeg var ett par år yngre en han... så jeg turte aldri å gjøre noe med det,det eneste jeg gjorde var at jeg var ekstra klengete og sånt på han, men han skjønte ikke at jeg var forelsket i han. Jeg fikk faktisk vite at han har vært forelsket i meg siden jeg gikk i 8.klasse men han trodde ikke jeg ville bli sammen med han siden han var ett par år eldre en meg. Men vi endte jo sammen til slutt <3

Jeg elsket jo eksen min da jeg var sammen med han ( men som sagt jeg mistet følelsene min for han ), men jeg elsket Kim samtidig. Men jeg lot følelsene ligge, for jeg hadde på en måte gitt opp. Det var jo derfor jeg ikke hadde kontakt med Kim på en lang periode for da visste jeg jo at følelsene ville komme tilbake, å når vi fikk kontakt igjen så kom følelsene mine for han tilbake for fullt!

Jeg er virkelig lykkelig nå for at jeg har Kim, det er det beste i hele universet som har hendt meg!!! Jeg elsker han utrolig høyt, jeg har aldri elsket noen så høyt før <3

Oss to for alltid, jeg elsker deg utrolig høyt Kim <3 :3

11 Kommentarer

Do you really know me?

18.09.2013, kl.23:09 × 0 Kommentarer

Hver gang jeg setter meg ned med headsettet på og skrur musikken for fullt, da kommer alt over meg. Minnene tar over alt, ser livet i revy og alt bare går om igjen. Den triste tiden jeg har levd og kjempet meg igjennom, jeg har klart meg hittil. jeg har kjempet for å klare meg. Livet mitt har aldri vært en dans på roser, mere bare en dans på tornene...

Jeg har hatt det vanskeligere en de fleste tenåringer har hatt det, noe jeg ikke er stolt av, tvert imot, jeg skammer meg og hater fortiden mer enn noe annet. Det er så få som skjenner meg og så mange som missliker meg, bare fordi de har sett og hørt rykter og dermed tror dem, de velger å ikke komme bort til meg å spørre om sannheten. Det sårer meg...

Tenkte å ta opp i neste innlegg om fortiden min siden jeg gjorde det i min forrige blogg, men denne gangen skal jeg prøve å gjøre det ordentlig. Så dere som "hvet" masse om meg, les den og dere vil lese noe helt annet enn dere har hørt.

 

0 Kommentarer

Om meg


Navn: Pastel Candy
Alder: 17år, Bosted: Gullhaug

Jeg er ei jente som drømmer seg vekk fra virkeligheten, ei som ikke vil se den, fordi den er så vond og jeg er sårbar.

Kamera: Canon EOS 550D
Bilderedigering: Pixlr.com
hits